There is nothing special about me
I am just a lil star
If it seems like I’m shining
It’s probably a reflection of something you already are
I forget about myself sometime
When there’s so many others around
When deep inside you feel the darkest
That is where I can always be found
That is where I can always be found
That is where I can always be found
Just keep trying and trying
It’s just a matter of timing
Though the grinding is tiring
Don’t let ‘em stop you from smiling
Just keep trying and trying
Sooner or later you’ll find it
It’s surprising how inspiring
It is to see you shining
Cause in the dark of the night you’re all i can see
and you sure look like a star to me
There is nothing special about me
I am just a lil star
If you try to reach out an touch me
you’ll see that I’m not really that far
I may not be the brightest nor am I the last one you’ll see
But as long as you notice, that’s just fine with me
Everything’s just fine with me
Everything’s just fine with me
Just keep trying and trying
It’s just a matter of timing
Though the grinding is tiring
Don’t let ‘em stop you from smiling
Just keep trying and trying
Sooner or later you’ll find it
It’s surprising how inspiring
It is to see you shining
Cause in the dark of the night you’re all i can see
and you sure look like a star to me
There is nothing special about me
I am just a lil star
I’ve been running and jumping, but barely
Getting, getting over the bar
I plan on being much more than I, am but that’s in do time
But until then I’m guilty, and being humans my crime
Just being human that is my crime
Being human that is my crime
Just keep trying and trying
It’s just a matter of timing
Though the grinding is tiring
Don’t let ‘em stop you from smiling
Just keep trying and trying
Sooner of later you’ll find it
It’s surprising how inspiring
It is to see you shining
Cause in the dark of the night you’re all i can see
and you sure look like a star to me
For noen høres det kanskje ut som om jeg har et luksusproblem, noen vil kanskje uansett mene det, hva vet jeg? Jeg er ikke i jobb for tiden, jeg har på grunn av ME og fibromyalgi hatt tidbegenset uføretrygd i ett år og har ett år til med det igjen, foreløpig. På grunn av disse sykdommene min er jeg så og si husbunden, jeg greier ikke lenger gjøre ting som var en selvfølge før jeg ble dårligere.
Kognitivt fungerer jeg heller ikke som før, jeg sliter med ord, konsentrasjon og utholdenhet innefor dette. Dvs. at kjære ting som det å lese bok, se film, strikke, lytte til musikk har blitt noe jeg nesten ikke gjør lenger. Så nå er det pc’en som brukes mest, rastløse klikk for å finne korte innlegg som jeg makter å lese.
Nå har jeg kommet til mitt problem, jeg finner ikke lenger glede i å sitte ved pc’n hver dag i de timene jeg er våken. Så noe må gjøres for at jeg skal finne gleden tilbake, ellers er jeg redd for at depresjonen innhenter meg.
Er det noen ME’ere som har noen gode tips?
Jeg kunne kanskje ha brukt mer tid til å blogge? Hmm.
Men hva blogger man om når livet inneholder så minimalt?
Jeg må vel innrømme å ha vært i vinterdvale både i sinn og skinn. Det har vært en tøff vinter, veldig tøff. Nå kjenner jeg at motet og håpet begynner å våkne.
I fjor høst sluttet jeg brått med Lyrica, som visstnok skulle hjelpe mot smertene mine, resultatet ble at jeg ble deprimert og snublet ned i sorte hull hele tiden. Dette maktet jeg ikke og sluttet, med påfølgende abstinenser, ja for disse såkalte “ufarlige” medikamentene gir grusomme abstinenser, det er helt skrullete! Denne uken kom det jo frem i Aftenposten at det jeg fryktet selv faktisk er sant: http://www.aftenposten.no/helse/article2236821.ece
Mitt siste prosjekt nå er å slutte med smertestillende og beroligende som jeg har brukt i ca ett år nå, erfaringen min er også den samme der, man blir sykere av å ta de etter en stund. Jeg har ikke misbrukt disse preparatene, likevel må jeg slite meg gjennom avvenning og abstinenser, helt siden 2003 har jeg fått medikamenter som har gjort ting verre i følge min subjektive oppfatning. AD, epilepsimedisiner, smertestillende og beroligende. Men når man er så syk som man blir med ME, så er man selvfølgelig alltid ute etter å finne en “kur”
Målet for 2008 er å greie meg på minst mulig av medikamenter. Jeg vil selvsagt ta allergitbl. o.l. og kosttilskudd, håpet er at sykdommen min nå etter så mange år er på veg mot å brenne litt ut og at det er bedre dager i vente.
Så nå jobber jeg bevisst og målrettet samtidig som jeg sliter med abstinenser, men jeg gir meg ikke. Jeg vil ha det bedre, ikke leve som en zombie på medikamenter man hele tiden må ha mer av.
Forhåpentligvis får jeg krefter til å poste mer her og i det hele tatt være mer aktiv, tiden får vise. En dag om gangen, sakte men sikkert.
Man ser søt ut selv om man mangler tenner, man kan ha kjærlighet på pinne i munnen uten å ha den åpen og man kan drikke med sugerør på samme måte som med kjærligheten. Andre gode forslag?
Dette er altså den ene avleggeren jeg greide å få til, men jeg sier meg veldig fornøyd.
Dagbladets anmelder har gitt henne en femmer på terningen og jeg siterer:
Øyvind Rønning
Tirsdag 21.08.2007, 00:00
oppdatert 05:54
CD: At det har tatt Linda Thompson bare fem år å følge opp mesterverket «Fashionably Late» er nærmest en sensasjon, med tanke på at det da hadde gått 23 år siden debuten. Men hun har fått smaken på å samarbeide med sønnen Teddy, på samme måte som hun jobbet med Teddys far i duoen Richard & Linda Thompson på 70-tallet. Datteren Kamila har også skrevet en låt, det samme har Tom Waits og Kathleen Brennan. Croonerinspirerte «Beauty», en duvende duett med Linda og Antony (and the Johnsons), er dessuten skrevet spesielt for henne av Rufus Wainwright og vil stå sterkt når årets duett skal kåres. To instrumentaler signert Teddy «rammer inn» de ti øvrige låtene i folk- og countrysjangeren, flere av dem spilt inn live i studio. Lindas velskrevne tekster utgjør ellers rammeverket, mens den såre stemmen hennes er motoren i de smakfulle arrangementene.
Den er altså ikke rykende fersk, men så er ikke jeg så kjapp heller da.
