Det er det jeg driver med nå, overlever. Sykdommen har vært slem de siste dagene og begrenser alt jeg gjør. Det er påskeferie, masse sol. Jeg tilbringer tiden inne mellom sengen og sofaen. I dag har mannen og datteren vært på tur, først grilling i fjøra også på badeland i Asker. Jeg sitter hjemme i leiligheten og får bare følelsen av vår og påske ved å se på bilder av det resten av den lille familien min gjør. Jeg er trist som faen. Sliter med å ikke bli deprimert av dette. Hvorfor skulle nettopp jeg rammes av ME? I morgen drar de to avgårde på grilling hjemme hos svigerinnen min. Jeg er veldig glad for at de fortsatt har et liv og ikke lar seg begrense av min situasjon. Men jeg blir så fordømt misunnelig. Jeg vil også ut i fjæra, ta bilder, kjenne sola varme, boltre meg i vann og se på hvor fint datteren min vokser til. En ting som også er litt overveldende er at det finnes ikke noe tidsbegrep i forhold til sykdommen, ingen trøst i at om en stund er det over og jeg kan gjenoppta livet mitt. Og midt oppe i dette er jeg redd, redd for å være alene og bli syk. Hva gjør jeg da? Er jeg istand til å bruke mobilen?
Mannen liker ikke å snakke om dette så jeg brenner litt inne med følelsene og føler meg veldig alene i det å takle sykdommen. Jeg er isolert, jeg greier ikke snakke så mye i telefonen for det tapper meg for krefter, så den eneste voksenkontakten jeg har er mannen. Jeg kan nok bli litt slitsom for ham i mitt behov for kontakt og jeg virker masete.
Smertene har også vært verre de siste dagene, hele kroppen verker og lar meg ikke glemme ett sekund. Jeg blir litt manisk av dette greier ikke helt å baregå og legge meg og finne roen til å sove. Pc’en blir redningen når det gjelder å bruke tiden til noe, jeg sitter pal og trykker håper å finne noe som kan gi trøst, fylle mitt behov. I tillegg er en nettvenninne med ME veldig syk og det går inn på meg, jeg bekymrer meg for henne. Hun er en som forstår og som jeg forstår, vi går gjennom mye av det samme og jeg er glad jeg møtte henne på nett.
Jeg får slutte å tenke og bare være en stund. Det må vel roe seg litt igjen slik at jeg slipper sånne dager.
Trekker pusten dypt og fortsetter med å overleve.
*klem*