Dager med plager

Som dere sikkert skjønner av bloggen, så er det tunge dager. Mye angst, uro, smerter. I disse periodene isolerer jeg meg helt. Jeg er fullstendig avhengig av å fokusere på å leve/overleve. Men jeg savner og skulle ønske at noen av og til la seg på puten ved siden av meg og spurte meg om hvordan jeg har det? Er det tøft? Kanskje strøk meg litt på pannen og bare var der. Det krever intens styrke å gjennomgå dette, for det er ikke første gang og slett ikke siste. Hadde noen delt litt forståelse og medfølelse når man ligger der, så hadde det gjort mye nytte. Ikke mye prat, men delt forståelse av hva det er jeg går gjennom. Jeg er redd for at dødsangsten skal komme igjen, da blir jeg full av faen og vil helst komme den i forkjøpet. Den har vært fraværende siden i fjor høst, mye fordi jeg bevisst unngår å tenke for mye og prøver mest å bare være. Det stjeler også krefter som jeg ikke har, dette gjør at jeg får kort lunte og tåler dårlig “press” fra familien og det kan være alt fra enkle spørsmål til diskusjoner som kommer fordi den andre parten ikke forstår hva som skjer inne i meg.

Dette har blitt meg, livet mitt. Hva faen skjedde? Jeg vil ikke dette mer, det er så mange planer, ønsker som aldri blir oppfylte. Hjelp meg, noen!