Tøffe tanker i bloggen min i dag, men sånn har natten vært. Jeg rasjonerer på smertestillende for tiden, for ikke å irritere legen min som ikke tror på ME. Og jeg har vondt hele tiden, de eneste gangene det er fred er når jeg får søvn. Og dette fører jo til at jeg helst vil sove hele tiden, for da er smertene borte, i drømmene har jeg ikke ME og det finnes et håp. Også tenker jeg jeg at jeg må være feig når jeg tenker på de som lever med ME i Norge, hva gjør de for å finne viljen til å leve når livet er fratatt dem, og de er i tillegg påført mye smerter? Jeg forstår det ikke?! Jeg sitter nå og ser livet mitt smuldre bort uten å kunne gjøre noe for å stoppe det. Jeg er ikke meg lengre, jeg er et menneske med ME som kjemper hvert eneste minutt for å beholde gnisten av livsvilje i meg. Jeg har hatt mange planer i natt, som nok ikke blir gjennomført, men som er min trøst. Jeg trenger ikke om det blir for tøft da kan jeg si stopp. Det som er rart er at det er tomt for tårer, jeg er ferdigrått. Sjelen er hul av mangel på tro på at dette en dag kan bli bedre. Jeg husker at jeg hadde en diskusjon med en ME-venninne på nettet hvor hun skrev at hun misunte kreftpasienter, de har kompetanse rundt seg, de får svar, venner er der. ME er en trist, trist og ensom sykdom. Min trøst gjennom natten har vært The Chumshots spesielt “Praying for cancer”
Min bønn til dere som ikke er rammet av denne sykdommen er, sett pris på hver dag du kan forlate huset, at du er behøvd i en jobb, du kan gå på en konsert og drukne i musikken, bevege deg mye, kjenne behaget etter en treningsøkt.
Og Bjarne Håkon Hanssen som mener at de trygdede burde få seg en jobb, i dag må jeg dessverre gi deg fingeren!
*gir fingeren til Bjarne Håkon Hansen sammen med deg*
Stå på! Ikke gi deg!
Takk, nei jeg er vel seigere enn jeg tror selv. Nå har legen forsynt meg så smertene blir til å leve med og så får jeg jobbe med resten.
Det er bra du er seigere enn du tror!
Håper du får en bedre helg enn du frykter og at bedre dager enn dette venter deg snarlig!
Det takker jeg for og håper det samme.
*klemmar litt og stryk over håret*
Lille du. Gi ikke opp.
*klemmer på*
Uff, det er vondt å lese. Og jeg skjønner deg… noen ganger har jeg lyst å gi opp jeg og. Men jeg har sønnen min til å holde meg oppe.
Det er en bedriten sykdom og ja, man blir lett ensom. Det er få som forstår noe av denne sykdommen og dessuten “ser jeg jo så frisk ut”.
En dag… en dag må dette bare bli bedre! Leser at de er i ferd med å jobbe fram en medisin, og jeg håper den vil virke! Er redd for å få mye håp, men det hadde jo vært fantastisk.
Lykke til og god bedring!
Tusen takk, jeg ønsker det samme for deg!
Mitt hjerte blør for deg.
Uff, men takk! :klem: