Ja, altså når man har en sykdom som ME, så blir man det treet i skogen som faller. Ja, om ingen er der når det faller, blir det da lyd? Jeg føler at siden jeg er såpass isolert fra andre mennesker, ja unntatt den store og lille som er min familie og pratelegen, så treffer jeg ingen andre. Sånn for å prate på cafè, flere jenter sammen som deler, ler og lever. Jeg har en gjeng på nettet som jeg vil kalle venner og som jeg har hengt sammen med siden 2002, på nett. Noen flyktige treff har det vært, litt sånn i forbifarten. Men det var tidligere i sykdommen, før veien til dørstokken ble for slitsom.
Uansett, det jeg ville frem til er at jeg kjenner at jeg er på vei til å bli det treet i skogen, usynlig og lydløs. Inne i meg er det nesten et ønske om det, samtidig frykter jeg det. Det er uansett et fakta at jeg betyr mindre for endel personer som betød mye for meg tidligere.
Jeg elsket å treffe venninner, sitte på cafè, spise god mat sammen, sitte under ett pledd foran tv’n og le av de samme tingene og lette hjertet samtidig. Det var altså for godt til å vare.
Hva skal til for å akseptere at den delen av livet ble tatt i fra en? Den jenta jeg var er nå blitt til ett stort hulk som ligger i magen og bare venter på å slippe fri.
Hodet mitt som før var fullt av ord er nå sørgelig tom for de, selv de enkleste ordene må letes etter. Å skrive i bloggen har blitt skummelt, fordi pussig nok, har jeg ikke mistet evnen til selvkritikk. Den har blomstret opp.
Dette er skriblet ned på grunn av smerter som holder meg våken og gjør meg sliten og ukritisk.
Hørte du dette? Ser du meg?
Du er sett.
Jeg ser deg. Det virker kanskje ikke alltid sånn, men jeg ser deg og jeg ser etter deg.
Jeg tror det virker mer desperat enn jeg egentlig er altså. Men fint å se dere her!
:snufs: Jeg ser deg og hører deg og har lyst til å knuge klemme deg.
Nå har jeg funnet deg og ser deg, også. Jeg har sett kommentarene dine, men nå har jeg også sett bloggen.
Klem til deg!
Hei:-)
Jeg har også ME, vi får holde sammen:-)
HEI PÅ DEG !
Jeg har erfart, ett av spørsmålene dine, og mitt svar er :
Du aksepterer, den delen av livet ditt som er tatt fra deg, den dagen du ser en ny dør åpne seg….
Og du er kommet så langt, at du klarer å glede deg over en ny dør !
Og vips, så åpnes det flere nye dører !
Men ting tar tid……
Uansett motgang og tid, så hold fast ved dine drømmer og mål !
Ønsker deg lykke og hell !
Hilsen Alkymisten
Stakkars.. Der ga du meg ett spark bak til å bli enda flinkere til å ta meg av de vennene jeg har som sliter med den sykdommen..
”. Men så er nok heller sannheten den at de har ladet opp i mange dager for å få til den ene turen ut, og at de kommer til å ligge rett ut i mange dager etterpå.
Skulle ønske det var lettere å bare stikke innom de. Desverre må ting planlegges litt i forveien, med forbehold om at det kan bli avlyst. Jeg skjønner de så godt, men har også så lyst til å være sammen med de, og be de på besøk. Og jeg er redd for å virke for entusiastisk når jeg endelig ser de på utsiden av hjemmet. Det er så lett å tenke eller si “ååh, har du blitt bedre?!
Jeg har også to små unger som jeg går hjemme med, og det er ikke fristende å ta de med på besøk til en såpass syk person når jeg selv blir helt utmatta av dem etter en time.
Men jeg skal få det til!
Hvordan går det med deg ang dette nå? Er det litt bedre, eller er du fortsatt like ensom?
Jeg legger deg til i linkelista mi, og stikker innom med jevne mellomrom!